En ny natt med lydarbeid...

...er en ny natt med rare løsninger.

Vi samlet oss da klokka bikket midnatt og rigget oss til i kinosalen for å ta opp dialog fra Daniel. Steffen var som vanlig på plass for å sikre den beste lyden, noe han begynner å bli ganske drevet på etterhvert. Vi gleder oss VELDIG til å kunne presentere ett eksempel på ett klipp med komplett lyd og hva vi faktisk har gjort på den fronten, men det ligger enda litt lengre frem i tid.

Igjen fikk vi flere morsomme eksempler på hvordan lydarbeidet er ganske så surrealistisk. I en scene der Daniel spiller mot en våre danske venner, Slavko Labovic, får han servert ganske klare beskjeder fra den storvokste dansk-serberen. Og når Radovan fra Pusher bruker strengstemmen så hører man. Problemet her er bare at først filmet vi Slavkos del av scena da han var her oppe i noen dager, men innen vi fikk tid til å filme Daniels del var Slavko reist videre for å spille ferdig Tomme Tønner. Så Daniels del ble spilt mot en svært så gebrokken dansk-engelsk linjelesing av undertegnede.

Hvem er egentlig hvem her, da? Lett å ta feil
...

...

...

...

(For ordens skyd: Slavko står til høyre med solbriller)

Greit nok, når vi klipper dette ihop så synes det ikke i det hele tatt. Men så skal Daniel lese lyden sin inn på nytt, og han har aldri spilt sin del av scena skikkelig mot Slavko... Så for å få den rette innstillinga på lyden valgte daniel å stå i stram giv-akt mens han fremførte linjene. Det så relativt teit ut, men så lenge det fungerer... :)

Og i motsatt ende av spekteret skulle han også lese linjene til en svært følsom Tom i en av filmens største kjærlighetsscener. Bildene ser flotte ut, Tom og Maria gir hverandre en klem og hvisker i ørene til hverandre. Naaaw. Det var selvfølgelig veldig praktisk å ikke tenke på lyden under innspilling, så lastebilen som rygger med ryggealarmen durende på motsatt side av gata forstyrret oss ikke nevneverdig. Ei heller trengte vi å finne en lur plass til mikrofoner som skulle ta opp følsomme hviskelyder. Og vi regnet med det var "piece of cake" som Bjørnar ville sagt det å recorde hviskelydene i ettertid.

Men lett var det ikke. For det første måtte Daniel ignorere nevnte ryggealarm, og for det andre viste det seg å være utfordrende å ta opp hviskelyder. Enten hvisket ikke daniel høyt nok, eller så hvisket han høyt men performancen ble ikke følsom nok, eller så stod han for nært mikrofonen til å få bra lyd. Så til slutt tok Daniel affære selv, tok med seg micen, og la seg i kosestilling i ett kinosete mens han fremførte de myke hviskelydene med dype magedrag.

Perfekt.

Så slik går nå nettene, kjedelig er det heldigvis ikke :)

Raymond